Tilsvar i sak nr 14-104361TVA-OBYF/1
I. Innledning
Saken gjelder begjæring om
fravikelse av fast eiendom, Gamle Maridalsvei 115, gnr. 66 bnr. 1 i
Oslo Kommune, etter lov om tvangsfullbyrdelse.
Saksøkte hevder at
vilkårene for tvangsfravikelse ikke er til stede, argumentene for
dette, som i beste fall er vikarierende, vil bli kommentert etter
Christian Wiig & co AS sin framstilling, men det vil også være
nødvendig å fremlegge ytterligere dokumentasjon som er direkte
knyttet til saken.
Subsidiært: Skulle retten godta et slikt
tvangsfravikelsesgrunnlag hevder saksøkte at det må være et
ordinært tvangsgrunnlag og ikke et særlig tvangsgrunnlag
etter § 13 -2 slik saksøker påberoper seg.
Saksøkte vil ikke kommentere avtaledokument i sameie om bolighus da
dette ikke direkte berører saken, men vil komme inn på
sameiesituasjonen på Skar gård i annen sammenheng.
II. Sakens bakgrunn
Saksøkte
flyttet inn i saksøkers eiendom ca 1999/2000 etter aksept fra
saksøker.
Dette
stemmer ikke. Saksøkte flyttet inn i mai 1999 etter invitasjon
fra saksøker. Saksøkte hadde spurt om å få leie et annet hus på
eiendommen som nettopp var blitt fristillt etter en rettsak.
Saksøker ønsket ikke å komme i nåværende situasjon med
påstand om nærmest husokkupasjon også i forhold til andre
arvetagere, til tross for at det er ren eiendom som saksøkte
presumativt hadde og har odel til.
Saksøkers eiendom var på det tidspunktet fult utleid, men saksøker
valgte å si opp leieavtalen med Eivind og Kristin Selvig og tilby
dem en større leilighet på gården, noe de takket nei til og
flyttet fra gården.
Det har
imidlertid ikke vært noen aksept for at dette boforholdet skulle
vare evig og uten vederlag. Men boforholdet har heller aldri vært
formalisert på noe vis mellom partene.
Saksøkte har hele tiden vært villig til å skrive under på en og
betale leie, dette blir derfor et helt meningsløst utsagn, men det
er nødvendig å kjenne mer til sakens bakgrunn og hvorfor saksøker
aldri forsøkte å «formalisere» leieforholdet. (leietager kan
selvsagt ikke gjøre dette på eget initiativ, det blir for dumt,
Wiig)
På dette stadiet blir det nødvendig å gi en bakgrunn for saken,
som alle forstår er en ren arvetvist:
Min
bestefar, Ivar Brodin f. 1890 overtok i 1926 Skar gård øverst i
Maridalen etter sine foreldre, med store lån, min oldefar hadde
kjøpt gården i 1909 med lånte penger. Bruket er stort også etter
østlandets normer, med noe gårdsskog, selv om det meste er blitt
utskilt og etterhvert kjøpt opp av kommunen. Det var også tidligere
utskilt flere små bruk
nord for gården, hvorav ett var Skar kruttfabrikk, senere Skar leir,
som nok mange har hørt om, men det var før oldefars tid selvsagt.
Bestefar
giftet seg sent, men godt med min bestemor Sigrid Husebye Brodin, som
hadde en viss medgift, hun var datter av en meierieier og grunder på
Grønland, på folkemunne kalt «mjælkekongen» - dette var igjen
før det ble meierimonopol her i landet.
Min bestemor var lege og
bestefar en dyktig og arbeidsom mann, noe som sikkert gjorde at
gården ble gjeldsfri foran neste arveskifte. Det hadde lenge vært
klart hvordan arven skulle fordeles. Mine besteforeldre hadde fire
barn; Ivar, Ingebjørg, Tore og Solveig. Etter mine besteforeldres
ønske ble arven fordelt så likt som man kunne ut fra den tidens
verdier. Mine tanter fikk en del hus og hytter utskilt fra gården og
min far Tore fikk en ideell halvpart i bnr. 1 Skar gård sammen med
sin bror Ivar Brodin. I den forbindelse har min onkel Ivar åpenbart
fraskrevet seg sin odelsrett og gården ble et sameie. Når min onkel
ikke gjorde krav på hele gården skyldes det delvis sikkert press
fra foreldrene og det er
en godt bevart hemmelighet i Brodin-familien at min onkels skrive og
lesevansker gjorde ham uskikket til å drive et så stort bruk.
Nå kommer vi over til neste arveskifte. Selv om min bestefar ikke
skrev over gården til sine sønner før han var 84 år, hadde det i
over 30 år vært klart hvordan godene skulle fordeles. En slik plan
har min far dessverre aldri klart å uttrykke, i hvert fall ikke til
meg. For min onkels del var det klart, han hadde bare en sønn som
tok over hans del rundt 1999.
Som min bestefar fikk min far fire barn; Marianne f. 1959, Dag Tore
f. 1961, Nils Jørgen, født 1962 og Ellen, født 1971.
A
Jeg,
i likhet med alle mine søsken har i kortere eller lengre perioder i
ungdommen vært bosatte på
Skar gård uten at dette har vært formalisert eller satt i
forbindelse med arv.
Men i 1999 var situasjonen annerledes; delvis ville jeg flytte
tilbake til Norge med kone og to små barn for å være nærmere mine
barns besteforeldre med alt det kan gi av avlastning og kos for
barna, men delvis forsto jeg at min far hadde til hensikt å
marginalisere min del i et mulig arveoppgjør, ut fra tankegangen
«out of sight, out of mind».
Det hendte nemlig andre ting like før år 2000. Min bror, som først
hadde vist interesse for Skar gård, ga opp dette prosjektet, delvis
på grunn av de vanskelige eierforholdene, men kanskje også fordi
han var klar over at odelsloven ville komme inn i bildet.
Han
viste også interesse for det bruket min far forpakter av Oslo
Kommune i Maridalen, Øgården, gnr. 60, et svært attraktivt bruk
for den som vil være bonde på si`- ikke minst beliggenheten.
Dette
er vårt barndomshjem. Imidlertid var mine foreldre høyst oppegående
i 1999 og noen overtakelse av forpaktningen kom i første omgang ikke
på tale, men dette kommer vi tilbake til.
I først omgang fikk min bror i stedet en attraktiv tomt som er
utskilt fra Skar gård og med tilhørende borett (et viktig begrep i
Maridalen, som henger sammen med drikkevannsrestriksjonene).
Hytta som stod der ble taksert til 400 000,- og jeg ble ikke
informert om dette forskuddet på arv.
Da det kom fram over kaffekoppen, understreket Nils Jørgen Brodin
hvor dårlig forfatning hytta var i. Ja et tviler jeg ikke på, det
var jo også tomta han trengte og ikke hytta.
En slik tomt ville selvsagt ikke bli taksert under det tidobbelte i
dag.
På denne tiden fikk jeg en telefon fra saksøker med tilbud om å
overta hans røde Mazda 626, 1984-modell som «forskudd på arv» -
noe jeg takket pent nei til med henvisning til de svenske tollreglene
(jeg bodde da som nevnt i Sverige).
Noen år senere overtok Nils Jørgen Brodin, Byggforsk,
forpaktingsavtalen med Oslo Kommune. Dette er en svært attraktiv
leieavtale og det er neppe nødvendig å være bonde på heltid for
å¨være bosatt på denne gården, kanskj en av Oslos mest
attraktive eiendommer – TIL PRISEN FOR EN ETT ROMS LEILIGHET/HYBEL
i Oslo.
I forbindelse med min yngre brors overtakelse av
forpaktningskontrakten på Øgården i Maridalen innkalte han til et
møte der han ville forsikre seg om at «ingen hadde noen
innvendinger» - det hadde da ingen – men jeg var da bosatt på
Skar gård og tok det for gitt at det nå var et slags arveoppgjør
på gang og at i det minste min bror ville gå inn for at jeg kunne
bo og bruke en halvdel av Skar gård.
Saksøkte er lokalhistorier og har for eksempel skrevet årbok for
Maridales venner 2011 «Fra godseier til tømmerkjører» (ligger på
internett).
Det var vanlig fra gammelt av at byksel, eller forpaktning gikk i arv
og fulgte prinsippene fra odelsloven, mer eller mindre. Det var
dermed færre brukerskifter på leilendingsbruk ennuk, da avgiften
man betalte for jorda var liten, man skulle holde husene på gården
sjøl og dyrke jorda sjølsagt.
Eiendommen er
en jordbrukseiendom med flere tilhørende bygninger både i forhold
til bolig og drift. Eiendommen er også en odelseiendom.
Det stemmer at det er flere bygninger, noe som ikke minst gir
muligheter for utleie og inntekter dersom dette disponeres fornuftig.
Det er også en del skog til eiendommen, med det presset som er på
Oslos boligmarked er det teoretisk tenkelig at det kan bli fraskilt
eiendommer.
For eksempel avsto Tore Brodin gratis tomt til sin nevø, Erik Brodin
og Ellen Viktil, da denne satte opp sin nye villa i Gamle Maridalsvei
119 i 2009, i byggesøknaden, i kommunens dokumenter og i Aftenposten
kalt «kårbolig på Skar» - dette er nok en sannhet med justeringer
– eiendommen er helt uskilt fra bnr. 1 og fungerer som en vanlig
enebolig i Maridalen. Men med adkomst over bnr. 1.
Dersom det skulle bli tomtesalg, utskillelse av tomt ønsker saksøkte
å sikre seg og sine arvinger mot dette med klausul om forkjøpsrett,
noe jeg vil komme tilbake til.
At det er en odelseiendom bestrides ikke, men Tore Brodin og Nils
Jørgen Brodin har i alle år hevdet at de har informasjon fra
landbruksadvokaten om at så ikke er tilfelle, og at det bare er
saksøkers eldre bror og hans linje som har odel på eiendommen.
Nils Jørgen Brodin har også gjennom årene forsøkt å skremme
saksøkte med ytringer som «vi vet ikke hva Erik Brodin vil finne
på» og lignende. Dette har vært en generell trend for å
underselge saksøkers rett til en halvpart i Skar gård og hans
arvingers rett til det samme.
Bilag 2 fra saksøker, brev av 20.6.2013 fra Ellen Brodin
Saksøkte har mottatt og lest dette rekommanderte brevet, men anser
det som et falsum. Saksøkte tror ikke Ellen Brodin har noen fullmakt
til å skrive brev «på vegne av Tore Brodin. Hvorfor skulle han
ikke kunne skrive under brevet selv?
Saksøkte har også spurt saksøker om Ellen og kanskje mer trolig
Steinar Brodin og hans advokat-venn fra Trondheim skriver brev på
vegne av ham, noe saksøker benektet.
Saksøkte behøver derfor ikke forholde seg til dette brevet som han
betrakter som ren forfalskning og et gement forsøk på å føre
saksøker, saksøktes gamle far bak lyset.
Saksøkte har lest odelsloven § 42, men tror ikke den kommer til
anvending her, denne saken gjelder dessuten bare tvangsfravikelse og
odelsaken måtte i så fall behandles separat i retten.
På dette tidspunkt, selv om dette kan trette rettens medlemmer er
det nødvendig å gi et kort resyme av hvordan saken om saksøktes
odelsfraskrivelse kom opp.
På advokatforeningens hjemmeside er det et kapittel som heter «den
vanskelige odelsloven» - der man oppfordres til å skriftlig avstå
fra sin odelsrett, men det er svært vanlig å beholde visse
klausuler om forkjøpsrett og lignende. Ja, noen av disse klausulen
er standard ved fraskrivelse av odel (10-årsfrist for deling av
utbytte ved salg av eiendommer) Jeg siterer fra advokatforeningen:
Odelsfraskrivelse
Det kan være aktuelt å selge
odelseiendommer til noen som ikke har odelsrett eller til noen med
dårligere odelsrett (prioritet) enn andre. For å unngå
konflikter, vil man i slike tilfeller ofte be om såkalt
odelsfraskrivelse. Det betyr at den som har odelsrett eller bedre
rett, fraskriver seg retten til å bruke odelsretten. Fraskrivelsen
kan gjøres overfor den som overtar eiendommen, eller den kan
gjøres generelt. Særlig praktisk er det å fraskrive seg retten
til å løse eiendommen dersom en yngre søster/bror overtar, men
ta forbehold om at fraskrivelsen ikke gjelder dersom eiendommen
selges videre til fremmede.
http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/den-vanskelige-odelsretten/
Denne informasjonen er videreformidler til saksøker, uten at det
virker å ha gjort inntrykk.
Saksøker har gjort det klart at han aldri kommer til å selge sin
del av gården til saksøkte.
Når spørsmålet har vært på bane har dette i beste fall framkalt
en hånlig latter fra saksøkers side.
Saksøkte har prøvd å «komme i posisjon» siden han flyttet til
Skar i 1999. Dette har vært en lang og trist historie der både
saksøker, saksøktes bror, Nils Jørgen Brodin og saksøktes fetter,
Erik Brodin, har forsøkt å marginalisere/overse saksøker på alle
bauger og kanter. Dette har vært så konkret som at saksøker har
blitt jaget av traktoren (!)
Særlig smertefult er det å bli
dolket i ryggen av sin egen bror.
At noen har innvoller til å komme med en slags «budrunde» etter
odelslovens § 42 er over saksøktes forstand – SAKSØKTE KAN GODT
FÅ NØDVENDIG KAPITAL PÅ BEINA I MOTSETNING TIL HVA SAKSØKER
ANFØRER, SAKSØKER HAR IKKE INNSYN I SAKSØKTES PRIVATØKONOMI OG
FORRETNINGER, MEN SAKSØKER KOMMER UANSETT IKKE TIL Å OVERFØRE SKAR
GÅRD TIL SAKSØKTE, NOE HAN HELLER IKKE BEHØVER Å GJØRE ETTER |§
42. DETTE ER DERMED BARE ET SLAGS JURIDISK FIKSFAKSERI OG ET FORSØK
FRA ELLEN OG STEINAR BRODIN PÅ Å FÅ EN ENORM EIENDOM MIDT I OSLO
KOMMUNE FOR EN SLIK OG INGENTING.
Etter odelsloven og konsesjonsloven er det vanskelig å forstå
hvordan en lege fra Tromsø som aldri har sett verken innsiden på en
traktor eller et møkkagreip skal betraktes som odelsbonde i denne
sammenhengen.
Saksøkte har som nevnt forsøkt å komme i
posisjon for å ta over gården, han har skissert div løsninger i
forhold til sine medarvinger, til tross for at han odelshaver fram
til 2009 da søstre gikk foran brødre (loven om kjønnsnøytralitet
fra 1974 ble plutselig gitt tilbakevirkende kraft, men har aldri
blitt prøvd av retten i saker om tvangsfravikelse så vidt saksøker
har klart å finne ut. (i saker der en yngre bror allerede i mange år
har bodd på gården med tanker om overtagelse på odel.)
Blant annet begynte saksøkte på landbruksskolen i 2002 og tok noen
fag, han er dermed den eneste i Brodin-familien som har eksamen i
skogbruk og naturforvaltning. (bestrides antagelig ikke av motparten,
selv om saksøktes studier mest ble møtt av sure miner fra saksøkte)
Etter at saksøktes mor, saksøkers ektefelle døde, økte presset på
saksøkte på å flytte.
En dramatisk hendelse var da eier av den andre halvdelen av gården,
Erik Brodin og Ellen Viktil fikk byggetillatelse på det nevnte
«kårhuset». De ville da bosette seg midlertidig i gamlebygningen
på Skar gård og senere leie ut denne, en svært interessant bygning
fra 1700-tallet. Saksøkte ringte da til byantikvaren med tanke på
fredning og ulovlig utslipp og forurensing av drikkevannet. Slik
«whistle-blowing» er nok noe Brodin-familien ikke setter særlig
pris på, her det samhold som gjelder og å «kjenne sin plass». Jeg
ble hurtig satt på plass av «familierådet».
Men i sammenhengen ble det forslått å kjøpe meg ut, for å få
fjernet det uromomentet som saksøkte representerer fra bygda. Til og
med saksøktes bror, Nils Jørgen Brodin var villig til å åpne
pengesekken, ettersom han innrømmet «å ha kommet godt ut av
arveoppgjøret».
I 2011 gjorde jeg et siste forsøk på å komme til en avtale med min
bror som ville muliggjøre at jeg kunne fortsette å bo på Skar
gård. Man hadde jo i alle år brukt argumentet med at Erik Brodin
ikke ville godta å eie gården sammen med saksøkte. (Jeg vet ikke
om noen hadde spurt ham, han har aldri sagt det direkte til meg, vi
har jo vokst opp sammen nesten som brødre, men det har ikke vært så
lett de siste årene, alle prøver å «dra til seg dyna» - sånn er
nå en gang menneskets natur.
Jeg foreslo for min bror at han sto som eier av gårdsparten og lagde
en leieavtale med meg og gården ville gå i arv til mine barn. Dette
avslo han en søndag morgen på trappen av Kruttmagasinet i Maridalen
en sensommerdag i 2011.
Jeg holdt da familieråd med min kone nr 2, hun var da gravid og det
var greit å tenke litt lenger fram, prøve å komme bort fra alle
konflikter for en sjelefred osv.
Vi bestemte at vi ville si til min far at vi er villige til å flytt
fra Skar/Maridalen og avstå fra alle krav på eiendom.
Samtidig brakk saksøker lårhalsen i forbindelse med en ferietur på
Kanariøyene november 2011.
Han lå da på det lokale sykehus og
vi fikk aldri fortalt ham de «gode» nyhetene. I stedet ba jeg min
søster, Ellen Elisabeth Brodin, som reiste ned for å pleie ham,
formdile dette. I Ellen E B sin munn ble «er villige til» til
«skal» dessverre og dermed var uansett terningen kastet.
Denne gangen viste deg seg at kronene ikke satt like løst hos mine
søsken – Nils Jørgen Brodin hadde nok blakket seg på et
Brodin-pyramidespill om sameiet Buhovd i Hallingdal (det ville gå
for langt å komme inn på det her, selv om det er relevant, det ble
nemlig en budrunde på en familiehytte, etter at noen av saksøkers
søskens etterkommere krevde sameiet Buovhd oppløst, - «auksjon»
er alltså noe Brodin-familien kan ty til som konfliktløsning, eller
hva man skal kalle det.)
Det neste skritt fra saksøker via hans gode støttespillere, barna
Nils Jørgen og Ellen Elisabeth og Marianne Brodin var å bestille
taksforretning for landbrukseiendommer, merkelig nok ble saksøkte
informert om dette men klarte å forhindre at slik «hastetaksering»
allerede ble avtalt før jul i 2011 – KUN EN UKE ETTER AT MIN KONE
KOM HJEM FRA FØDEAVDELINGEN .
Like pussig er det kanskje at Nils Jørgen Brodin som opptrer som
«adjutant» for saksøker i de fleste sammenhenger, gikk med på å
vente til slik takstforretning til februar, det vil si to måneder
senere.
Dette kan nesten tyde på at det finnes menneskelige følelser i
Brodin-familien, eller en form for situasjonsfornemmelse, kan det
nesten grense til empati? Den diskusjonen får vi la ligge.
Samtidig ble saksøkte innkalt til et nytt «arvemøte» gjennom
Marianne Brodin, noe saksøkte kategorisk avslo, etter erfaringen fra
det første slike møte i 2008, en kvalmende opplevelse, der saksøkte
ble forsøkt overtalt til å gi fra set rettighetene til gården,
ettersom han hadde fornærmet Erik Brodin og Ellen Viktil. (jfr,
anmeldelsen til Oslo Vann og avløp samt byantikvaren, samt også
anmeldesle for ulovlig ridning i Oslo kommunes skoger utenfor
skogsveier)
Nå ble takstforretning holdt i god ånd, saksøkte viste rundt i
alle rom og delvis på resten av gården, for eksempel tok
takstmannen bilde av garasjen som saksøkte nettopp hadde reparert,
serverte te og kaffe og småkaker, mens adjutant Nils Jørgen Brodin
tok seg av videre formaliteter.
Taksten ble mottatt noen uker senere og gyldig fra 1.3.2012 til
1.3.2013 etter saksøktes kunnskap.
Nå gikk oppgjøret inn i en stillingskrig – arvingene ville helt
klart hevne seg og fryse ut saksøkte som «straff» for at han ikke
gir fra seg odel og arv i gården til en latterlig sum.
Landbrukstakst tar noe hensyn til nærheten til bysentre, men det er
klart at en storgård i Maridalen knapt kan vurderes prismessig
dersom man skulle legge markedet til grunn. Allerede her vil saksøkte
gjøre oppmerksom på at han aldri har forlangt noen ublu sum for å
gi avkall på gårdsparten, det har vært snakke om et tilbud på 1.2
millioner og saksøker har vært villig til å godta et noe høyere
beløp, men det bør ligge rundt 2 millioner, tatt i betraktning
eiendommens nesten utrolige muligheter, som standsmessig bolig, som
utleie/næringsobjekt og ikke minst – som en langsiktig
investering.
Det neste saksøkte hørte fra sine slektninger var et «baby-besøk»
i mai 2012 som viste seg å være en dekkoperasjon for en befaring av
Ellen Elisabeth Brodin, Nils Jørgen Brodin og saksøker.
Antagelig ble det under denne «befaringen» planlagt å male
bygningen, noe som ble igangsatt den 27.7.2012 UTEN AT SAKSØKTE
ELLER ANDRE LEIETAKERE I HUSET HADDE FÅTT NOEN FORM FOR MUNTLIG
ELLER SKRIFTLIG INFORMASJON.
Det er vanskelig å kalle dette for noe annet enn en utspekulert
og ondskapsfull handling.
Her må vi ta atter et sidesprang – for det er en gjenganger i
saken at saksøkte ikke har noen rett til å bo på eiendommen og
ikke bidrar verken økonomisk eller materielt.
Dette må dessverre også nevnes her, ettersom det kunne ha vært en
grunn il tvangsfravikelse, om enn ikke på særlig grunnlag som det
anføres av advokat Stig R. Østgaard.
Man kan hevde at huset behøvde maling, men det er ikke så enkelt.
Man kan si at noen vinduer behøvde maling, men de ble uansett ikke
malt. Saksøkte har hele tiden prøvd å gjøre nødvendig
vedlikehold/ «vaktmestertjenester» - dette har bare delvis vært
mulig, ettersom saksøkte som nevnt har blitt holdt utenfor firmaet
Brodin som en slags ikke-person.
Det har vært problemer med taket etter feilmontering av taklektere
som saksøker foretok for over 40 år siden. Saksøkte har flikket og
reparert på dette eller fått andre til å gjøre det for seg (kan
dokumenteres ved vitner)
Saksøkte har også hatt eksperter og anbud på nytt tak og holdt av
en sum til dette, det såkalte «takfondet» ettersom saksøte
forstår at det er et tema at årene går uten at det blir holdt noe
arveoppgjør og saksøkte kommer i «han bor jo gratis» klemma. Det
har gått så langt at saksøker muntlig har truet saksøkte om at
han «kommer til å få fratrekk i arv» for ikke å ha betalt
husleie, men det har aldri kommet noe slikt krav i posten.
SAKSØKTE VIL UNDERSTREKE AT HAN IKKE KAN LASTES FOR AT DET ALDRI KOM
NOE ARVEOPPGJØR VERKEN DA ELLER SENERE.
Her det nødvendig å komme med flere detaljer ettersom påstanden i
praksis dreier seg om hus-okkupasjon og ofte setter okkupanter i
stand husene de bor i – men man bør også ha i minnet at saksøkte
har hjulpet saksøker med en masse ting i forbindelse med utleie.
Marianne Brodin har hevdet i en e-post at saksøker har tapt masse
penger på grunn av saksøker. Man må da huske at det ikke er
tillatt å leie ut mer enn halvdelen av ens egen bolig, med mindre
man vil drive med svindel.
Ettersom saksøker i mange år har ønsket at Ellen Brodin skulle
flytte til eiendommen, uavhengig om saksøkte disponerte deler av
huset, har det vært svært vanskelig å finne leieboere. Saksøkte
har helt til dags dato gjort en innsats som «husforvalter» - svart
på annonser, malt, reparert, montert parabol og internett for
leietakerne, alt for at saksøker skulle ha en behagleig alderdom med
ekstra inntekter etter et langt og arbeidsomt liv. Det skulle bare
mangle.
Litt absurd er det at så sent som den 30.7.2014 brukte saksøkte det
meste av dagen på å rense avløpssystemet i våningshuset, det
hadde tettet seg i ferien – på flere steder.
Mye av dette kan dokumenteres, for eksempel av journalist Jan
Berntsen i VG som bodde i huset i 2013.
Men mye vil det ta for lang tid å komme inn på og det kan kanskje
komme utenfor dagens tema.
Det kan anføres, dersom man legger til grunn at saksøkte burde
bidratt mer, både praktisk og økonomisk. Dette særlig blitt
hevdet, også skriftlig av saksøktes eldre søster Marianne Brodin,
Jomfrubråtveien, saksøkte har ikke «bidratt til gårdsdriften».
En slik «middelaldersk tenkning» er kanskje typisk for
Brodin-familien, eller deler av den, som på mange måter mentalt
lever på 17- eller 1800-tallet.
Det har kommet klager også fra saksøker om hans økonomiske
stilling og skattetrykk. Det er vanskelig å ta dette på alvor. Et
element her er at Nils Jørgen Brodin har gitt Erik Brodin inntektene
fra stallen på Skar gård mot å få stallen på Øgården (som jo
Oslo Kommune eier) . Det er vanskelig å tro at dette er sant om man
ikke har hørt det flere ganger. Sundby som leier hele stallen på
Skar gård har klaget til saksøkte om at hun betaler nesten
100.000,- i året i leie for staller og beite. Hva Erik Brodin gjør
med disse pengene vites ikke, men han deler dem i hvert fall ikke med
sameieren i gårdsbruket Tore Brodin – SOM DERMED BESKATTES FOR
INNTEKTER AV SKAR GÅRD SOM HAN ALDRI SER.
Skulle saksøkte betale i kontanter for å bo på Skar gård ville
det være en forutsetning at stallavtalen ble omgjort, men det mest
av leien ville måtte gå til høyst nødvendige påkostninger på
huset, som tross alt er fra 1830.
saksøker har
grunnet alderdom ønsket å ovedra gården videre til sin datter
Ellen Elisabeth Brodin som har gitt bud på eiendommen osv
Dette høres rørende ut, men stemmer ikke. Da saksøker fikk sin del
av Skar gård i 1974 var hans far over 80 år, men det hadde vært
klart siden 50-tallet hvordan arven og gården skulle fordeles.
Saksøker har ikke vært bonde på nesten ti år, naturlig nok, men
har overlatt sitt forpaktningsbruk Øgården til sin sønn, Nils
Jørgen og i praksis driften av hele Skar gård til eieren av den
andre halvdelen, Erik Brodin.
Det er derfor saksøkte har kommet på kant med Erik Brodin –
saksøkte har prøvd å ivareta saksøkers interesser på eiendommen.
Det er jo litt av et paradoks egentlig. Jeg tror det må være
vanskelig for dommere eller andre å forstå handlingsmønstrene i
denne familien, selv om det selvsagt er vanlig med konflikter i
arvesaker.
Arv behøver ikke være rettferdig eller likt etter norsk lov. Denne
saken dreier seg om frivillig fravikelse av odel og bosetting mot et
engangsbeløp og visse klausuler som er helt vanlige.
For å gå tilbake til den 27.7.2012 – pussig nok Nils Jørgens
Brodins femtiårsdag, da våningshuset på Skar gård ble malt på en
svært amatørmessig måte, malingen ble påført med langkoster i
store kladder (noen tenåringer hadde fått sommerjobb) gjorde jeg
gode miner osv og løp rundt og serverte saft til ungdommene. Det
viste seg etterhvert at det var umulig å oppholde seg i huset. Vår
datter var på det tidspunktet sju måneder og vi ville ikke utsette
henne for løsemidler. Det ble det rene gasskammeret til slutt. Det
regnet også imellom strøkene slik at malingen aldri tørket.
Saksøkte hadde på dette tidspunktet et stort oppdrag for et
østerisk firma som boret tunneller på den nye Dovrebanen med å
oversette dokumenter fra tysk til norsk. Dette gikk ikke da vi måtte
reise bort og leie oss en camping-hytte i Fredrikstad. Resultatet var
at saksøkte mistet dette oppdraget og tapte i hvert fall 50 000,-
(saksøkte er frilans tolk og oversetter). Alt dette kan
dokumenteres.
Det neste kapittelet i denne fortellingen som jeg prøver å gjøre
så kort og saklig som mulig var etter jul 2012. Taksten var vistnok
gyldig til 1.3.2013. I februar tok jeg derfor kontakt med min søster
Ellen E Brodin i Tromsø og tilbø henne å flytte dersom hun la på
noen hundre tusen for å i det hele tatt å muliggjøre flytt/kjøp
av bolig på rimeligste vis.
Vi kom da et godt stykke på vei med en avtale (alt kan
dokumenteres).
Det var en del grunner til at forhandlingene strandet. Ellen Brodin
ville ikke akseptere noen former for klausuler eller forkjøpsrett.
Under forhandlingene kom også spørsmålet om sameiet Buhovd opp.
Hun hevdet å ha kjøpt dette av saksøker for 400 000 (1/4 sameie) .
Det er vel åpenbart at hun har fått dette i gave og at hun ikke kan
dokumentere å ha betalt noe for dette. Dette var heller ikke etter
boka, men etter «Brodin-boka». Saksøker satt jo i uskifte ved
dette «salget» - saksøkte har ingen innvendinger mot salget/gaven,
men kunne konstantere at han og hans familie er uten noen del i hytte
på fjellet slik våre besteforeldre ønsket vi skulle, samt at
saksøker har blitt holdt utenfor enhver transaksjon og handling som
inkluderer mer enn å drikke kaffe og å baksnakke naboene i
Maridalen.
Jeg siterer den siste e-posten hun skrev, der hun sier nei til alle
former for forkjøpsrett og klausuler, noe som er standard i mange
odelssaker.
Fra: Brodin
Ellen ElisabethSendt: 26.
april 2013 22:41Til: Dag
BrodinEmne: SV:
Utkast avtale
Takk
for forslag til avtale.
Jeg
kan ikke signere en slik avtale. Den forfordeler en arving
vesentlig fremfor andre og er derfor i strid med arveloven.
Den
svært generøse avtalen jeg sendte deg opprettholdes slik
jeg skrev den. Tilbudet som jeg skisserer i den avtalen er
gyldig frem til og med fredag 3.mai 2013.
Dersom
den da ikke er signert, vil Marianne overta gården på Odel
og du vil da komme vesentlig dårligere ut økonomisk enn
avtalen jeg gir deg (jfr seteskifte takst).
Vil
kort minne om at ved å signere avtalen med meg vil du i
tillegg til penger for å kjøpes ut av gården og Hamarøy,
vil du også motta en halv million kroner i gave, i tillegg
til å motta leieinntekter frem til 31.07.2014.
Som
sagt så er avtalen som jeg for ordensskyld vedlegger her et
aller siste fremstøt fra min side. Tilbudet til avtale er
gyldig til og med 3. mai 2013.
Ellen
Ellen Brodin er desorientert om det norske lovverket på andre
områder – det står for eksempel ikke noe i arveloven om at arv
skal være «likt» tvert imot – noe jeg gjentatte ganger har
informert familien om. Likt blir det jo ikke her heller, til tross
for saksøkers skjemaer og bestrebelser _
Nils Jørgen Brodin har som nevnt mottatt forskudd på arv som i dag
representerer store verdier i tillegg til den attraktive
leiekontrakten på Øgården i Maridalen.
Ellen Brodin ville, også hvis hun hadde gått med på mine forslag
ELLER I DET MINSTE FORTSATT Å FORHANDLE OM DISSE – Å TREKKE SEG
FRA FORHANDLINGER UTEN GRUNN KAN BETRAKTES SOM ET BRUDD PÅ
AVTALELOVEN, UANSETT ER DET IKKE SÆRLIG SYMPATISK, AV EN PERSON SOM
ER AVHENGIG AV SITT GODE NAVN OG RYKTE SOM LEGE I KONGERIKET NORGE.
Uansett ville Ellen Elisabeth Brodin og hennes kjære mann, som
dessuten er bestevenn med advokaten til saksøker, for en idyll, rene
familielykken :)
kunne motta advoka Østgaard standsmessig på sitt 1/2 gods, Skar
gård i Maridalen.
Ellen Brodin trakk seg fra all kommunikasjon og jeg fikk noe senere
en e-post fra vår felles søster, Marianne Brodin, Jomfrubråtveien
:
Subject:
Odel - Informasjon fra advokat Siv Bjørklid
Date: Mon, 24
Jun 2013 08:23:20 +0200
Dag,
Jeg
viser til din dialog med Ellen. Din tolkning av odelsloven er
ikke korrekt. Jeg legger ved nedenfor her en epost fra
advokat Siv Bjørklid i Advokatforum som jeg var i kontakt
med i januar. Som du vil se så kom det en lovendring i 2009.
For alle overganger etter 2009 vil eldste barn gå foran
yngste uansett kjønn. Det betyr i dette tilfellet at jeg
innehar odelsretten til fars del. Da håper jeg vi har
oppklart en gang for alle at odelsretten ikke er din, og at
du dermed ikke har krav på noen spesielle avtaler.
Med
dette utgangspunkt støtter jeg Ellens overtakelse av Skar.
Mvh
Marianne
denne svarte jeg på og jeg fikk på slutten av juni det såkalte §
42 brevet som jeg har omtalt.
Man ser med dette at Marianne Brodin, Jomfrubråtveien har gått inn
som partsrepresentant for Ellen Elisabeth Brodin. Det stemmer at hun
har bedre odel enn saksøkte etter et regjeringsvedtak fra 2009 som
nevnt, men ettersom saksøkte er bosatt på bruket vil hun måtte få
et tvangsgrunnlag. Ingen slike saker er prøvd for norsk rett.
Saksøkte har bedre odel enn hennes lillesøster, det er hele poenget
og helt elementært, når det gjelder at saksøker ikke har krav på
noen spesielle avtaler, er dette feil.
DET ER FRI AVTALERETT I
NORGE OG ENHVER KAN INNGÅ EN AVTALE MED HVEM MAN VIL.
Siden saksøkte så åpenbart er korken i den Brodinske flaskehals,
er det åpenbart at det er her slaget står. Det er saksøkte som må
flytte og inn på boligmarkedet i en svært ugunstig periode,
markedet har gått rett til vers siden denne striden begynte – mens
prisen på landbrukseiendommer i den samme perioden har stått nesten
stille. Man må forvente at det tas noe hensyn til dette hvis man
virkelig er interessert i en løsning.
Det vil komme for langt å gå enda mer inn i denne saken, men det
har vært nødvendig å gi en bakgrunn. Jeg forholder til meg at
denne saken bare dreier seg om tvangsfravikelse på særlig grunnlag.
Jeg har ingen lignende saker jeg har hørt om og det har heller ikke
advokaten vist til.
Jeg har heller ikke tilgang til Lovdata og jeg
har ikke noe annet håp enn at retten gjør en korrekt vurdering i
denne saken. Jeg kan ikke se at eierskifte gir grunnlag for
tvangsfravikelse, det får derfor ingen betydning hvem av søskene
som overtar gården.
Saksøker burde aldri ha invitert meg til å
flytte inn i hovedhuset, eller laget en standard kontrakt, men det
ville nok uansett aldri min mor gått med på, uansett kan ikke
saksøkte lastes.
Han har bosatt seg i våningshuset etter å ha blitt invitert av sin
far, med en «uskrevet lov» om å bidra med praktisk innsats til
husets og gårdens drift – noe saksøkte også har gjort så langt
det har vært mulig.
Saksøker kan heller ikke lastes for at et arveoppgjør som alle
måtte forvente skulle fortsette etter at saksøker selv har startet
med å dele ut arv og eiendommer for 20 år siden, aldri ble noe av.
Konklusjon:
Krav om tvangsfravikelse etter § 13 – 2 annet ledd bokstav e
avvises.
I følge Namsfogden i Oslos egne nettsider brukes denne paragrafen
når:
https://www.politi.no/namsfogden_i_oslo/tvangsfullbyrdelse/krav_pa_annet_enn_penger/fravikelse_utkastelse/Tema_131.xml
A. Leieavtale har gått ut (ikke tilfelle her, det finnes som
saksøker opplyser ingen slik avtale, dessuten - det er fortsatt
uklart om nårt det vil bli et eierskifte og til hvem)
B. Ved fremleie. Det eringen fremleie her, noe som heller ikke
hevdes.
C. Ved husokkupasjoner. Jeg tar til etterretning at dette må være
advokatens påstand. Dette er jo ganske oppsiktsvekkende. Jeg vil
prøve å dokumentere dette ytterligere, men jeg kan ikke se annet at
en at en okkupasjon må defineres som at en eller flere personer
bosetter seg på en eiendom UTEN eierens samtykke og/eller viten. Jeg
gjentar derfor det som er nevnt over : Saksøker har selv invitert
saksøkte til å bosette seg i våningshuset (ikke hele) i 1999 med
en uskrevet og uutalt forutsetning om å hjelpe til på gården og
med annet.
Jeg har ikke funnet lignende saker, jeg har jo ikke lovdata, så her
må jeg stole på retten, men en sak fra Gulating som var etter samme
lov, men bokstav a, fikk ikke rettens medhold. Den viser imidlertid
hvor vanskelig slike saker kan være.
http://www.advokatwulff.no/newsdetail.php?i_newsID=63
-10
